MAKROKOMMENTAR
Les Knut Anton Mork siste makrokommentar.
Et nytt år har begynt med usedvanlig mange usikkerhetsfaktorer i verden omkring oss. Forhåpningene er store om at AI-bølgen skal fortsette, men det er også frykten for at de AI-drevne aksjekursene skal kollapse. Vi ser også at de siste års framskritt i retning av fornybar teknologi bremses av politisk motstand mot hva det koster, samtidig som kostnadene ved global oppvarming blir mer og mer tydelige.
Kinesiske myndigheter setter alt inn på å holde veksten oppe. Men lett blir det ikke med en struktur som er alt for ensidig basert på eksport og investeringer. Nærmere hjemme vakler den tyske industrigiganten både politisk og økonomisk, men kan iallfall fryde seg over fallende — og etter hvert ganske lave — renter. Også i USA faller rentene, og veksttallene er betydelig høyere enn de europeiske. Men USA er blitt et land i strid med seg selv og — etter presidentskiftet —i strid med sine viktigste handelspartnere, medregnet oss tradisjonelle allierte. Trumps (og Musks) planer om proteksjonisme og deregulering kan saktens stimulere veksten på kort sikt, men med høy risiko for en ny inflasjonsbølge — og dermed også ny renteoppgang, før veksten bremses av tollmurene.
Og det stopper ikke der. Trump ser ut til å ville erstatte markedsøkonomien, der den mest effektive og nyskapende vinner, med et system av kongelige privilegier til dem som vil knele og kysse ringen. I tillegg kommer hans angrep mot rettsstat og ytringsfrihet. Og hans lettvinne holdning til krigen i Ukraina gir god grunn til angst omkring vår egen sikkerhet.
Selv i dette virvaret av omgivelser burde vi i utgangspunktet være langt bedre stilt enn naboene våre i og med at staten stadig har nærmere 20 billioner på bok, samtidig som nye inntekter fra olje og gass stadig strømmer inn. Økonomer i andre land spør meg noen ganger hvordan det er å bo i et land med overflod av penger. Helt slik er det jo ikke vi opplever vi det. Tvert imot hører vi daglig om nedskjæringer og manglende offentlig støtte. Og det til tross for at staten tar inn vel så mye av landets verdiskaping som hos våre naboland, og så legger til om lag en tredjedel av det igjen for å dekke alle utgiftene.
Hvordan kom vi hit? En viktig del av svaret er vel at oljepengene har spart oss for nødvendigheten av å prioritere og effektivisere, slik politikerne i resten av Norden er blitt nødt til. Vi er blitt rentenister som ikke har trengt å ta det så nøye. Det kan gå bra — ei stund. Men skal vi ha en levende økonomi og et dynamisk samfunn, må vi være mer omstillingsdyktige og nyskapende. Hvis vi fortsetter å klamre oss til fondet, vil andre kjøre forbi oss.
Dagens regjering skal berømmes for gode forsetter. Men offentlig styrt satsing på batteriproduksjon, havvind og andre forsøk på å slå mynt på det grønne skiftet, har lykkes særdeles dårlig. Samtidig bygger politikerne våre opp stadig høyere hindre for dem som velger å risikere egne og private investorers penger for å realisere nye, potensielt revolusjonerende idéer.
For sju år siden tok jeg til orde for å avskaffe formuesskatten fordi den øker risikoen for finansiell ustabilitet ved å oppmuntrer til ensidig finansiering med fremmedkapital. Siden er jeg i tillegg blitt opptatt av hvor ødeleggende denne skatten kan være for oppstartsvirksomhet. Når en gründer blir ilagt formuesskatt, fungerer det svært ofte som en skatt på penger som ikke fins, en skatt på drømmer om inntekter som en dag kan komme, eller kanskje ikke, avhengig av om prosjektet lykkes. Det skal mye mot til å overkomme et slikt hinder. Exit-skatten er enda verre fordi det da ikke lenger er snakk om en prosent eller så i skatt, men omtrent 30 ganger så mye.
Utfordringene på budsjettets utgiftsside er om noe enda større. Våre offentlige utgifter er 30 prosent høyere enn hos våre naboland. Riktig nok er ikke offentlig sektor større hos oss enn hos dem. Men det betyr bare at våre trygde- og sosialytelser er så mye større. Sykelønna er bare toppen av isfjellet, men jeg er glad for at den endelig debatteres.
Så bør vi også diskutere hvordan offentlig sektor er organisert, for eksempel kommunestrukturen. Men det får være til en annen gang.
Artikkelen var først publisert:
https://www.dn.no/okonomi/okonomi/verdiskaping/oljepengebruk/det-ma-bli-mer-lonnsomt-a-lykkes/2-1-1760766
Professor emeritus ved NTNU og Handelshøyskolen BI,
Makroøkonom Garantum Wealth Management Norge AS
|
|
Norges Bank kutter snart renten og ESB kommer med et dobbeltkutt, tror sjeføkonom i Garantum Knut Anton Mork. Fed, derimot, må snart heve renten igjen.
Mens andre land kutter sine renter, ligger Norge etter. Det er en grunn til det.
.
En ny Trump-periode kan gi både resesjon og inflasjon, og vil sette Feds uavhengighet i fare. Ingen vet hva konsekvensene kan bli.
Midt i markedsuroen er den svake krona både et realøkonomisk svakhetstegn og et inflasjonsproblem. Må renta videre opp, eller skal vi endelig inn i EU?
Norges Bank strammer inn. Men i stedet for å heve renta, varsler de at den vil bli liggende høyt lenger. Det vil ta unødig lang tid.
Produktiviteten i fastlandsøkonomien har falt siden 2021. Det reiser tvil om reallønnsvekst.
«Dette er et stort tidsskifte», sa kong Sverre etter slaget på Kalvskinnet. Det samme kan vi si nå som den store globaliseringsbølgen reverseres.
Årets lønnsforhandlinger føres på feilaktige premisser. Da kan resultatet fort bli en my runde med lønns-, pris- og valutakursspiral.
Norges Bank leverte varene i desember og lyktes med å svekke krona. Men var det nok? Det kan komme an på lønnsoppgjøret.
Vi er inne i en spiral av inflasjon, lønnsvekst og kronesvekkelse, som bare Norges Bank kan knekke. Det vil krevemot — og mer enn et kvart prosents høyere rente.
Handlingsregelen skal bevare oljepengene for framtidige generasjoner. Forskning avslører minst tre viktige grunner til at dette ikke skjer.
I fredagens statsbudsjett vil ca 20% av utgiftene bli finansiert fra oljefondet. Våre naboland klarer seg godt uten. Lider vi av samme avhengighet som u-land?
Rentetoppen er nær, og resesjon ser vi lite av. Da er det på tide å flytte søkelyset til utfordringene omkring Kina, klimaendringer og kunstig intelligens.
Tross mange og gjentatte spådommer lar resesjonen i vestlige land stadig vente på seg. Det vil den nok fortsette med.
Dagens kronesvekkelse er del av en reversering av den den reelle kronestyrkelsen vi så på 2000-tallet. Den måtte en dag komme, og svak politisk styring gjør at den kommer nå.
Inflasjon er konflikt, sier ny forskning som graver frem en gammel idé. Det gjør ikke etablerte teorier avleggs, men gir en ny linse til å betrakte inflasjonsprosessen gjennom.
Statlige og EU-myndigheter bør kunne hindre bankuroen fra å slå ut i full krise. Men den kan dempe renteoppgangen fordi forsiktigere banker kan dempe inflasjonen.
Det beste sentralbanksjefen kan gjøre, er å opplyse oss om hvor kompleks verden er.
Amerikansk resesjon er langt fra garantert. Og fusjonsreaktorer kan løse energikrisa.
Regjeringens skatteforslag bærer preg av hastverk og går fullstendig på tvers av det grønne skiftet.
Den europeiske energikrisa begynner å likne farlig på den OPEC-drevne energikrisa på 1970-tallet. Men noe er annerledes — dessverre.
